De første tekstene jeg skrev i denne ukentlige spalten fikk stor oppmerksomhet. Venner og bekjente kunne ikke vente med å åpne datamaskinen mandag morgen, i håp om at et nytt innlegg fra superstjernen undertegnede var ute. Etter hvert har interessen dabbet av, og Per Daxtato (fetteren min) har jeg kun én fast leser. Har pennen min mistet evnen til å skape engasjement? Jeg var nødt til å finne en fellesnevner for de første innleggene. Store temaer som vennskap og identitet preget dem. Noe folk virkelig kunne kjenne seg igjen i. For å forsøke å få minst én leser til å returnere til bloggen, vil jeg denne uken skrive om et tema av større kaliber. Temaet er savn.
Å savne noen er i utgangspunktet en fæl følelse. Likevel er det sett på som noe fint. Jeg har aldri skjønt dette, og derfor må jeg gangen må jeg sitere Wikipedia. «Savn er et norsk gothic metal og folk metalband etablert i 2013 i Bryne, Rogaland av Stig Johansen, Anders Thue og Carmen Elise Espenæs». Denne definisjonen kan jo ikke stemme. Savn er så mye mer. Savn er klumpen i magen man har. Det er tanken på en opplevelse man skulle ønske man hadde med den man savner. Savn er vondt.
Før badeklubben ble opprettet i 2024 savnet jeg ofte å bade. Derfor fortsetter jeg å bade, og ukens oppfordring til deg er å gjøre det samme.
Av Magnus Lohne
